Litt over én prosent av oss har alvorlige psykiske lidelser. De aller fleste av dem lever i våre nabolag, i sine hjem, i sine familier, uten at vi vet hvem de er. Det skaper ikke frykt. De er heller ikke farligere enn oss. Om noen med en alvorlig psykisk lidelse utøver vold er det som oftest i sammenheng med rus. Tenker du deg om finner du fort ut at det er egentlig slik med oss ‘friske’ også. Det blir til mindre notiser i lokalavisa: Politiet måtte ta hånd om en beruset person som truet osv… Likevel tar mange av oss seg en tur på byen i løpet av helgen. Uten frykt. Har de vurdert risikoen?
Mennesker med alvorlige psykiske lidelser kan i verste fall oppleve episoder hvor deres virkelighetsoppfattelse er så fjern at de må beskyttes fra å skade seg selv eller andre. Det er det psykiske helsevernet som gjør denne risikovurderingen og den gjøres ikke én gang, men fortløpende. Det finnes flere reaksjonsmåter. Tvangsinnleggelse på institusjon er den mest inngripende. Andre får medisiner som demper utslagene av deres psykiske lidelse. De kan gjerne bo hjemme og få oppfølging gjennom kommunale helsetjenester eller FACT-team. Ikke rent få lærer seg gjennom behandlingsapparatet å gjenkjenne symptomer som kan føre til episoder. Dermed kan de selv forebygge at den psykiske lidelsen overtar deres virkelighet.
For flere tiår siden hadde jeg en dyktig kollega som slet med sin psykiske lidelse. Det hendte han måtte ut i sykmelding, men han klarte seg stort sett og var en dyktig fagmann. Den gang hadde arbeidslivet lite forståelse for tilrettelegging og da bedriften måtte skjære ned, var han blant de første som ble sagt opp. Det endte fatalt og han etterlot seg kone og to små barn. Det illustrerer hvordan det nære samfunnets reaksjon kan bidra eller hindre disse menneskene til å fungere i hverdagslivet.
Arbeidsgivere har utviklet seg siden den gang. Jeg kjenner en mann som har en alvorlig psykisk lidelse og som har vært svært nær til å ta sitt liv. I dag jobber han som lagleder og er ressursperson i bedriften når det gjelder tilrettelegging for folk med psykiske utfordringer.
Som ved somatisk sykdom finnes det mennesker som er så preget av sin psykiske lidelse at de ikke er i stand til å delta i arbeidslivet. Noen har kommet i en så vanskelig situasjon at de ikke har bo-evne. Som et humant samfunn kan vi ikke overlate disse menneskene til seg selv. Derfor har loven nå presisert at kommunen har et ansvar å ta vare på disse menneskene. Det er her de kommunale boligene for mennesker med psykiske lidelser kommer inn. Det er ikke slik at de blir stuet sammen på ett sted og overlatt til seg selv. Kommunen har plikt til å følge opp. I hvilken grad disse menneskene trenger tilrettelegging og oppfølging vurderes fortløpende og gjerne i samhandling med spesialhelsetjenesten – altså det lokale Distriktspsykiatriske senter (DPS).
Selvfølgelig rystet de tragiske drapene i Kongsberg hele lokalsamfunnet for fire år siden. Systemet greide ikke å hindre katastrofen. Det har også skjedd andre drap hvor gjerningspersonen er en ‘psykisk frisk’ person. Vi må vokte oss fra å generalisere og la vår gru gå ut over ‘de med alvorlige psykiske lidelser’. I vårt humane samfunn står menneskeverdet og likeverdet som sentrale prinsipper. Tilrettelegging av kommunale boliger for mennesker med alvorlige psykiske lidelser er ikke et spørsmål om å risikovurdere en gruppe. Hver av oss er nødt til å ta verdivalget om disse menneskene skal inkluderes og få en verdig tilværelse. Ditt valg og din oppførsel som nabo kan bidra til deres håndtering av lidelsen og deres opplevelse av verdighet.
