Problemet er ikke Pride-flagget. Problemet er at Pride-flagget blir gjort til et problem.
Pride er en feiring av at politisk og juridisk forfølgelse av homofile har opphørt. Kampen har vært særdeles langvarig, og de var vel den siste befolkningsgruppen som ved lov fikk sikret sitt likeverd. Pride markeres i juni over det meste av kloden. Det er all grunn til å markere og feire en slik begivenhet som fritar dem det gjelder fra urimelig press og sanksjonering.
På hvilken måte skulle det være mindre politisk ikke å heise Pride-flagget? Det er nettopp en manifestasjon av at man ikke erkjenner likeverdet for minoriteter som har en ikke-heterofil legning. Da jeg var gutt i det da svært katolske Flandern, måtte vi gå i prosesjon for den hellige Josef på 1. mai. Æsj, sa de voksne, at disse ekle sosialistene må ødelegge for prosesjonen vår med sine fanfarer og kamprop.
Ingen protesterer når SIAN misbruker det norske flagget svært aktivt på alle sine politiske aksjoner for ekskludering og forskjellsbehandling. Men Pride-flagget som står for mangfold og inkludering får endelig folk til å engasjere seg. Hovedargumentet er at Pride-flagget er politisk. OK. Hva er egentlig ikke politisk? Læreplanen pålegger skolen å fremme demokrati, likeverd og mangfold. Alt dette er politiske emner, og betydelige deler av befolkningen er mildest talt skeptiske til flere av disse verdiene. Ingen kan nekte dem det, men barna deres skal undervises i henhold til denne læreplanen også om de skulle velge hjemmeundervisning.
Kampen for likeverd for ikke-heterofile er langt fra over til tross for lovens ord. I deler av det muslimske trossamfunnet er homofili fortsatt haram og sanksjoneres deretter. Samtidig skjer det en utvikling. Dette er vel ikke så ulikt andre religiøse samfunn.
Noen reagerer på Pride-toget i våre storbyer. At noen mannfolk sprader rundt i dameundertøy på offentlig sted, skal de ikke ha noe av. Jeg kan vel også styre min begeistring, men i vårt overseksualiserte samfunn konstaterer jeg at Renate Reinsve må vise betydelige mengder hud når hun tar imot Gullpalmen.
Når oppvekstsjefen i Kongsberg (og i mange andre kommuner) toer sine hender og overlater det til hver skole og barnehage å avgjøre om de vil heise Pride-flagget, er det neppe fordi de er mot likeverdet til de ikke-heterofile. Signaleffekten er imidlertid betydelig: Det er opp til enhver å godta eller ikke godta mangfold som grunnleggende verdi i vårt samfunn. Sånn kan vi jo ikke ha det.
De ikke-heterofile utgjør en liten minoritet av befolkningen. Av den grunn er det fortsatt ikke uproblematisk for ungdom å vedkjenne seg sin seksuelle legning når den ikke samsvarer med det overveldende flertallet av dem man omgås med. De det gjelder føler det ofte som en psykisk belastning som fort kan bli så dominerende at de lider under det. Jeg er ikke i tvil om at oppvekstsjefen er kjent med denne problematikken. Hun har tross alt ansvar for helsetjenesten i skolen.
For i år er toget gått. Men jeg håper for Kongsbergsamfunnets skyld at hun tar en ny vurdering i god tid før juni 2027 og gjør det i full åpenhet. Jeg forstår at hun vil unngå konflikt, men hennes avgjørelse blir tatt til inntekt for et «nei til Pride-flagget» og bidrar dermed til konflikt.
