For mer enn halvannet år siden skrev jeg: “Konkurranse mellom kommunene skaper ingen nye arbeidsplasser i Norge. Så lenge alle kommuner finansieres av statlige overføringer vil ‘vinnerne’ i konkurransen måtte bidra mer til ‘taperne’”
Kommunedirektøren var uenig og svarte: “Hver eneste nye innbygger … representerer en ønsket vekst som sikrer bærekraft for … kommunens evne til å levere gode tjenester til innbyggerne.”
Vel, nå har vi kommet dit at staten ønsker å korrigere kommunenes inntektsgrunnlag i akkurat den retningen som jeg skisserte. Poenget er ikke om jeg har rett. Poenget er at det er en selvfølge. Når staten skal ha gjennomført sine strategier er den nødt til å finansiere dem på en sikker og forutsigbar måte. Siktemålet bør alltid være at folk skal ha noenlunde likeverdige offentlige tjenester uansett i hvilken kommune de bor.
Akkurat nå skaper det stor begeistring: Vi kan få noen og førti millioner mer i året. Fint, men la oss bruke disse skattepengene på en nøktern måte. La oss bruke pengene først og fremst på de tjenestene som har innbyggerne som sin direkte målgruppe og vingeklippe stæsjen: Å drive et kommunalt PR-byrå. Først da vil vi styrke bærekraften og faktisk … attraktiviteten.
Nå er det ikke gitt at justeringen er varig. Flere Høyre-ordførere har allerede reist bust, så om flertallet skifter, kan vi fort få reversert utjevningen. For Høyres mantra er at skattelette gir økt aktivitet og dermed vokser skattegrunnlaget. Vel, dette er empirisk tilbakevist mange ganger. Blant annet var Storbritannias BNP omtrent det samme da Margaret Tatcher gikk av som da hun tiltrådte som statsminister. For det norske Høyre er det konservative Storbritannia selveste ledestjernen. Vi vet at dette ender opp med et såkalt seksti-prosentsamfunn, altså aksepten at en majoritet har det helt utmerket mens en stor minoritet lever nær eksistensminimum. Så om vi ikke utjevner kommunenes inntekter kan vi fort få en konkurranse om å tilby så dårlige tjenester som overhode mulig. Altså at attraktiviteten går ut på å tiltrekke seg bare de ressurssterke og holde de som er avhengig av fellesskapets bistand, borte.
