‘Dere skjønner ingenting’ har nok de fleste ungdomsforeldre fått høre. Tvert imot, tenker foreldrene, vi ønsker alt det beste for vårt barn: Utdanning, lykke, suksess og vet litt om hvordan det kan oppnås. Og dermed har de inkludert en masse forventninger som ungdommen ikke har tenkt å leve opp til. For ungdommen har begynt å se seg om i verden og vil prøve ut selv hva som fører til lykke og suksess.
Å gå opp sin egen sti er en del av prosessen på vei fra barn til voksen. Det har foreldrene og foreldrenes foreldre også gjort. For drøye hundre år siden hadde de fleste ungdommer tre sikkerheter: Hvor de skulle bo (der de var født) hva de skulle gjøre (det mor eller far gjorde) og hva som skjedde etter døden (himmel eller helvete). Stiene var stort sett ferdig tråkket.
Å skape anledninger hvor ungdom møter voksne som evner å kommunisere med dem på en ikke belærende måte, er en undervurdert form for omsorg.
For dagens ungdom derimot starter veien i en gedigen rundkjøring med utallige utkjøringer og de fleste er merket ‘Lykke’. Dessuten gjør hele verden seg til dommer over alt man foretar seg gjennom sosiale medier. Man trenger ikke å være ung for å få en anelse paranoia av det. Og da hjelper det lite at noen betegner dine forestillinger som vrange slik foreldre gjerne gjør. Men hva skal til da?
Å skape anledninger hvor ungdom møter voksne som evner å kommunisere med dem på en ikke belærende måte, er en undervurdert form for omsorg. Det er ikke bare snakk om ‘å være der for dem’ men om å være der på en måte som gir dem et grunnlag for fotfeste, et slags kompass som hjelper dem å bedømme ukjente situasjoner. ‘Holdningsskapende arbeid’ heter det.
Ungdomstida er en ganske tynnhudet tilværelse hvor blodet kan fosse fra tilsynelatende skrubbsår. Et skjørt vennskap som rant ut, et kjæresteforhold som skar seg, et ubetenkt valg som gjør en til spott i gjengen. Og det kjennes som tilværelsen kollapser. Det er ikke først og fremst snakk om psykisk sykdom, men om den ganske alminnelige bunnløse fortvilelsen som følger med ungdommens råskap. Uten omsorgsfull støtte kan faktisk slike emosjonelle ras bli til psykiske plager og i noen tilfeller føre til ugjenkallelige skritt. De skal tas på alvor.
Men også ungdom som er i vater kan føle behov for noen brøytestikker underveis. Hvor i løypa mellom seksualundervisningens pinlighet og pornoens påtrengende grenseløshet er det rimelig at man legger seg som førstereis? Og hvem bestemmer egentlig det? Lett å fleipe om, men bare sett deg ned med ungdommen din, så er det nok du som føler deg klein.
Disse voksne som tar denne jobben er ikke behandlere og har ingen formell maktposisjon. De er faktisk så profesjonelle, at det ikke syns. De møter ungdom på en måte som ungdommen opplever som likeverdig. Dermed blir de ‘ufarlige’. Å skape en god relasjon er fundamentet for hele deres arbeid. Det er en del av deres profesjon. Vi snakker om barnevernspedagoger og sosionomer som jobber i Utekontakten.
Utekontakten tar nesten ingen plass men er usedvanlig til stede. Deres kontaktflate er virkelig stor fordi de har et uformelt nettverk av folk som er involvert i ungdommers hverdag. Her er ingen strukturert informasjonsstrøm, for taushetsplikten skal de unge kunne stole på. Utekontakten senser hvor skoen trykker for hvem. Og ungdommen oppfatter dem som deres los, en naturlig del av miljøet som de kan spørre om alt og litt til uten at det blir lagt noe særlig merke til. For mange unge utgjør Utekontakten brua mellom en problematisk tilværelse og det omfattende hjelpeapparatet som vi belyste i artikkelen ‘På de unges premisser’.
Kongsberg kommune er generelt sett en velstyrt kommune som tar sitt ansvar på alvor. Men her har det glippet. Utekontakten har 1,4 stillinger som er delt på to fagpersoner. Den faglige tommelfingerregelen tilsier å gange dette med tre til 4 stiillinger slik at de kan operere i to team og dekke hele uka. Hvorfor det har blitt slik blir gjetning, men bygger på følgende fakta. Sosialfaglig omsorg for ungdom, utover Barnevernet, er ikke lovpålagt. Utekontakten er organisert under Kulturtjenesten. Det har på mange måter mening, men når det faglige miljøet blir så lite, får det tilsvarende begrenset gjennomslagskraft.
Av totalt 1.500.000.000 kr (halvannen miljard) frie inntekter bruker Kongsberg kommune omtrent 0,9 millioner på utekontakten. Til sammenlikning: Rådmann Wenche Grinderud kan bruke opptil 0,6 millioner på en ‘kommunal diakon’.
At Utekontakten til de grader har havnet utenfor det politiske flertallets synsfelt bekrefter det deltemeninger har framholdt i artikkelen ‘Pensjonistene styrer deg’. Det bør foreldre og stemmeberettiget ungdom ha i mente ved det forestående kommunevalget. Sjekk hvilke partier som har Utekontakten som en del av sin ungdomssatsing og bruk din stemmerett.
