Klimapåvirkning

Tilgang på energi er helt avgjørende for ethvert samfunns aktivitet. Siden store deler av den globale befolkningen fortsatt lever i fattigdom, tilsier blant annet bedring i deres levekår at behovet for energi vil øke med en firedel av dagens nivå innen 2040. Fossile energikilder er uttømt i overskuelig framtid. Så man trenger ikke å være miljøaktivist for å skjønne behovet for nye energikilder.

Klimaendringen er i gang. Mønstrene i issmelting, havtemperatur, og ekstremvær er helt klare. Endringene blir ikke bare målbare men etterhvert også følbare for vårt skjøre økonomiske system. Det er ingen tvil om at vi må løse denne sammensatte globale utfordringen i løpet av de neste to tiår: Sikre tilgang på nok energi på en måte som ikke påvirker klimaet uten vesentlig å forstyrre grunnvollene – arbeid, inntekt og velferd for alle – i vårt levesett. Sett fra et løsningsorientert teknologisk ståsted får vi det til om vi retter innsatsen mot både enerigiforbruk og -produksjon. Vi kan heller ikke vente til kapitalismen er erstattet av et mer samfunnsrettet system, så løsningene må være mer forføriske for pengeflytterne enn for eksempel eiendom er.

Her skal vi se på kildene til energiproduksjonen. Først må vi skille mellom fornybare kilder og klimapåvirkende kilder. Vann, vind sol og jordvarme er fornybare, utslippsfrie kilder. Biodrivstoff viser seg å være langt mer komplisert blant annet fordi en del biodrivstoff bruker den samme skogen som lagrer CO₂ til å produsere drivstoffet. Kjernekraft har sine sikkerhetsmessige aspekter og er forurensende av flere grunner: vanndampen fra kjølevannet bidrar vesentlig til drivhuseffekten og lagring av radioaktivt avfall er problematisk. Da står vi igjen med de fossile klimapåvirkende kildene kull, olje og naturgass.

Sikre tilgang på nok energi på en måte som ikke påvirker klimaet uten vesentlig å forstyrre grunnvollene i vårt levesett.

Noen forteller oss at det grønne skiftet nå går så fort at vi snarest kan stenge ned fossile kilder. Global statistikk fra IEA (International Energy Association) viser at dette er en sannhet med modifikasjoner.
Ser vi på grafen blir vi fort klar over at det er to utfordringen når vi skal nøytralisere vår klimapåvirkning: Mengde og Tid.

Figuren over viser utviklingen av verdens totale energiproduksjon per kilde. Det tynne oransje område øverst i grafen er summen av sol-, vind-, bølgekraft, og kraft generert fra geo- og annen varme. Selv om vi tar med biodrivstoff og vannkraft er andelen veldig mye mindre enn energien produsert fra fossile kilder. Grafen går ikke lenger enn 2016 fordi statistikk tar tid. For 2017 og 2018 ser det ut som fornybar produksjon fortsetter å  øke. Samtidig gir denne grafen oss føling med hvilke mengder fossil energi vi bruker i dag. Å kutte disse kildene for fort, vil ha katastrofal effekt for energitilgangen. Å fortsette å bruke disse kildene på samme måte som vi gjør i dag, vil stimulere klimaendringen katastrofalt.

CO₂ håndtering, altså fangst og lagring av CO₂ , er et viktig verktøy for å kunne fortsette å bruke fossile kilder uten å påvirke klimaet. Fossile kilder er ikke fornybare men ved hjelp av CO₂ håndtering kan vi minimalisere og til dels nøytralisere deres klimapåvirkning. Da skaffer vi oss tid til å la den fornybare energiproduksjonen vokse seg virkelig stor slik at den etterhvert kan erstatte hele dagens fossile energimengde. Norsk sokkel, hvor mange brønner snart går tomme, er en selvskreven lagringsplass for CO_2.

Spesielt interessant for Norge – siden produksjonen på norsk sokkel i stadig økende grad dreier seg om naturgass – er muligheten til å produsere hydrogen fra naturgass på en utslippsfri måte. Nøkkelen i denne løsningen er at naturgassen ikke forbrennes, men omdannes kjemisk til hydrogen og en svært liten mengde CO₂ som må lagres. Hydrogen kan transporteres via rør til land og bruke som energikilde til elektrisitetsproduksjon. Hydrogen kan også lagres i celler som kan drive mobile kraftverk. Dette er ikke science-fiction men løsninger som eksisterer i dag og som må skaleres opp. Olje- og gassindustrien i Norge har et enormt potensial for klimanøytral energiproduksjon. Vi har økonomien, kunnskapen, de naturlige forutsetningene, og markedsadgangen til å være en betydelig leverandør av utslippsfri energi til Europa. Da ivaretar vi den kunnskapen vi sitter på og økonomien og arbeidsplassene som ‘oljen’ gir oss. Dette utgjør også et enormt bidrag til å nå klimamålene som vi har forpliktet oss til. Også for de land som i dag mottar norsk gass vil overgangen til hydrogen som kilde til elektrisitetsproduksjon, være et gigantisk skritt i riktig retning.

Og ja, olje- og gassbransjen bidrar vesentlig til det grønne skiftet. SPAR-plattformen som brukes til vindmølleparker til havs,som Hywind utenfor Skottland, er utviklet av oljebransjen. I dag jobber TechnipFMC  med et prosjekt for lagring av hydrogen på havbunnen. Hensikten er å kunne levere strøm også i perioder hvor det er for lite vind. Det er et viktig bidrag til å gjøre vindkraft til en mer pålitelig og robust kilde. Bransjen har også re-injisert gass i mange tiår, så en god del kunnskap og infrastruktur er på plass.

Teknologi alene løser ikke klima-utfordringen. Det er politikkens oppgave å balansere samfunnshensyn. Av den grunn kan ikke politikerne overse eller bagatellisere klimautfordringene. Av samme grunn kan de ikke bare prioritere klima på bekostning av andre samfunnshensyn som arbeid, inntekt og velferd for alle.

Dessverre er deler av den politiske verden blitt infisert av populisme-viruset. Symptomer på det er at det blir forsøkt skapt sterke motpoler og at ‘de andres løsning’ blir demonisert. Dermed blir ansvaret for å erverve faktabasert kunnskap og finne balansen, lagt på velgerens skuldre. Det er ikke demokrati, det er urimelig.