På de unges premisser

Tekst: Dirk Ballière, Nadja Ernst-Zahirovic
Illustrasajon: Siri Dokken

Flere selvmord blant unge i fjor har skapt initiativ som søker å bidra til bedre psykisk helse blant unge. Det er selvfølgelig prisverdig. Samtidig er vurdering av selvmordsrisiko en av de vanskeligste oppgavene helsepersonell kan stå overfor. Det finnes ingen entydige svar på hva som får unge mennesker til å ta det fatale skrittet, og bruk av statistikk er i denne sammenhengen lite pålitelig. Man skal altså passe seg for å koble innsats for psykisk helse direkte til forekomsten av selvmord.

Ungdommens malstrøm

Ungdomstiden er et utviklingstrinn med personlig endring på så mange plan. Puberteten og de fysiske endringene av kroppen skaper sjenanse overfor egen kropp, samtidig som den seksuelle interessen øker. Løsrivelsen fra foreldrenes påvirkning presser på, og man orienterer seg mot venner og andre som er framtredende i ungdomskulturen. Det kan lett skape konfrontasjoner. Legger vi til hormonendringene og tilhørende humørsvingninger blir det klart at ungdom lever i et emosjonelt dragsug som fort kan oppleves kaotisk for dem selv og de rundt dem. I en slik malstrøm skal man bygge sin identitet, bli klar over hvem man er, uavhengig av de nære båndene man har vokst opp med. Det innebærer en del utprøving og tilhørende feiling. Ikke rart det tar tid å finne et fotfeste man selv stoler på: ‘Den er jeg’. Alt dette må vi ta med oss og hele tiden huske på når vi snakker om ungdom i ulike sammenhenger. Da blir ‘normalen’ ganske vid, og det bør få oss til å skjønne at vi først kan nå fram om vi lar ungdommen i størst mulig grad sette premissene selv. Det totale forbudet mot salg og bruk av rullebrett i Norge mellom 1978 til 1989, bør minne oss om hvor fort det er gjort å definere en bestemt oppførsel blant unge som ‘unormal’ eller ‘farlig’.

I en slik malstrøm skal man bygge sin identitet

Hver ungdomsgenerasjon har sine særtrekk. Dagens ungdom kjennetegnes av å være veltilpasset, aktiv og hjemmekjær. Historisk sett har mulighetene til selvrealisering aldri vært bedre enn nå. Samtidig medfører dette en betydelig fallhøyde, ikke minst for de veltilpassede som ønsker å gjøre de riktige valgene. En kan fort oppfatte sitt eget lille feiltrinn som ‘katastrofalt’ for tilhørigheten i det store flertallet. Konformitetspresset blant den veltilpassede ungdommen er stort, og redselen for å stikke seg ut kan skape grobunn for psykiske plager. Man har da også fastslått at depressive symptom har økt jevnt siden 2010 og akselerert de siste årene. Manglende sosial støtte og mobbing fremheves som risikofaktorer for dårlig psykisk helse. Presset om å være online i sosiale medier går ut over nattesøvnen. I kombinasjon med lite mosjon undergraver det over tid den psykiske helsen  Også tillits- og relasjonsbrudd kan få hele det skjøre byggverket ‘den er jeg’ til å rase.

Godt men utilstrekkelig hjelpetilbud

Det finnes i dag et omfattende apparat som tilbyr unge mennesker hjelp og støtte. Kommunens kulturtjeneste stiller med Utekontakten som er tilstede på de fleste arenaer hvor unge mennesker ferdes. Ungdommen selv er glad i utekontaktene, ikke minst på grunn av den uformelle formen og den terskelfrie tilgangen til voksne som de opplever at forstår dem.  Fylkeskommunen har sosialrådgivere på de videregående skolene. På kommunens Helsestasjon for unge kan de få kontakt med kvalifiserte folk med eller uten timebestilling. Den som lett blir glemt men i virkeligheten er en utmerket støtteperson er fastlegen som kjenner både ungdommens bakgrunn og deres familie. Fastlegen er kanskje den mest effektive hjelperen til å trigge både det kommunale hjelpeapparatet og spesialhelsetjenesten. Helsestasjon og fastlege utgjør førstelinjen i helsetilbudet. Kongsberg har også fått en kommunepsykolog som bidrar med å øke kompetansen om psykisk helse og mestring blant helsepersonell. På toppen av pyramiden finner vi spesialhelsetjenesten BUP/DPS som er en del av Vestre Viken. Der trengs henvisning fra lege, og for DPS del har helsestatsråd Høye innført egenandel. Det nevner unge mennesker eksplisitt som en reell brems mot å søke hjelp og råd. Det kan ikke være tvil om at et bedre organisert samspill mellom alle disse aktørene er avgjørende for hvordan hjelpen oppleves og har innvirkning.

Der skoen trykker

En av de store utfordringen er å få våre unge til å ta dette apparatet i bruk. Det går ikke av seg selv. Det er forøvrig en problematikk som er velkjent, også i det psykiske helsevernet for voksne og blant mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Der har man tatt konsekvensen av det, og valgt å bringe spesialhelsetjenesten til pasientene gjennom FACT-tjenesten. Du kan lese mer om FACT i innlegget ‘Det hele menneske’.

Mye av fokuset i oppdragelsen dreier seg om ‘å vinne’. Lite oppdrar vi til å takle ‘ikke å vinne’

Det kan høres sært ut at noen vegrer seg for å bestille time eller rett og slett banke på døra til helsesøster. Vel, slik er det for mange unge. Å trenge hjelp er en måte å skille seg ut på. Det er ikke akkurat det dagens ungdom ønsker. Og så skal man jo klare ting selv. Det er voksensamfunnet som har lært dem det: Mye av fokuset i oppdragelsen dreier seg om ‘å vinne’. Lite oppdrar vi til å takle ‘ikke å vinne’. ‘Just do it’ har merkevaren Nike forkynt i årevis. Og vi har latt dem gjøre det. Det er ikke for ingenting vi kaller dagens unge for ‘generasjon prestasjon’. Overgangen til videregående skole er vanskelig for mange. Overgangen til å være selvstendig og ansvarlig for viktige veivalg kan komme brått på.

Det virker opplagt at vi må øke kontaktflaten mellom unge og de voksne i støtteapparatet betraktelig, og at alle antydninger av terskler må bort. Kulturtjenesten stiller i dag med to utekontakter. De bør bli flere. I tillegg må alle voksne som har kontakt med ungdommen i en eller annen formell sammenheng, få ‘utekontaktansvar’ og ‘utekontaktkompetanse’. De skal  ‘være’ unges vanskeligheter og formidle kontakt med hjelpeapparatet på en skånsom måte. Kanskje bør vanndispenseren stå bak døra til helsesøsters kontor. Og det bør være en svingdør. I tillegg bør noen være tilgjengelig der hele tiden, ikke bare to ganger tre timer i uken.

Men mest av alt gjelder det å kommunisere på barns og unges premisser, hele veien, fra barneskolen til videregående, i skole, hjem og ‘der hvor barn og unge ferdes’. Vi har med andre ord mest å lære av barnehagepedagogikken som legger vekt på mestring og læring ut fra individuelle forutsetninger. Da blir prestasjon etter evne målet uavhengig av andres prestasjoner. Det er et godt grunnlag for å finne sin plass i samfunnet. En skole som skal tilpasse seg elevene vil måtte bygge på nettopp en slik pedagogikk.

La være å sykeliggjøre

Men selv da vil vi ikke nå den gruppen som kalles ‘dropouts’. De som ikke ser skolen som veien, har meldt seg ut og isolert seg fra det vi kaller ‘der ungdom ferdes’. Det er virkelig en utfordring for apparatet å nå fram i deres verden hvor også døgnet er et virtuelt begrep. Vi snakker om omtrent 25 prosent av elevmassen på videregående på landsbasis og de faller dermed også innenfor ‘normalen’. Det henger sammen med ungdommens malstrøm. Noen trenger mer tid og enn andre.

Politiske prioriteringer

Kommunestyret har avsatt 1,9 millioner ekstra til psykisk helsearbeid blant unge. Politikerne vil først ha en utredning om hva som må til. Det er jo fornuftig. Kanskje det hadde vært en tanke å la ungdommen selv bidra vesentlig til denne utredningen, slik at de profesjonelle får ufiltrert input. Så får vi komme tilbake til om vi må bruke ‘Erna-metoden’ og hente mer penger fra vårt lokale oljefond: ‘disposisjonsfondet’ slik at vi kan demme opp for denne uforutsette situasjonen.