Den opprinnelige begrunnelsen for skolebruksplanen som nå heter skolestrukturplan, var økonomisk innsparing ved nedleggelse av skoler. Denne innsparingen viste seg i beste fall å være forsvinnende liten for kommunen. Nå mener kommunedirektøren (kd) at nedleggelsene av Berg/Efteløt er nødvendig for å sikre kvaliteten i Kongsberg grunnskole. Tankerekken ser ut til å være at resultatene er under press. Ved å ta opp personalet fra Berg/Efteløt i de øvrige skolene vil fagmiljøene bli så mye sterkere at kvaliteten fremover er garantert. Dette er en antakelse og bør underbygges med fakta.
Er resultatene på Efteløt over tid dårligere enn snittet i Kongsbergskolen kan det tyde på et for svakt fagmiljø. Det kan være et medvirkende argument for nedleggelse, men neppe det eneste. Fagmiljøer kan forsterkes på flere måter. Fjellhamar skole i Lørenskog kommune hadde betydelige utfordringer knyttet til læringsmiljø og kvalitet. Alle lærere ble kurset i barns utvikling og modning. Det var nok til å forbedre læringsmiljøet såpass at også resultatene ble bedre.
I motsatt fall, om Efteløt over tid produserer likt eller bedre enn snittet i Kongsbergskolen, er dette et sterkt argument for å beholde fagmiljøet og lokasjonen. Kd bør opplyse om disse fakta, ikke med identifiserbare tall, men med tendensen som tallene gir grunnlag for.
Høringsgrunnlaget (§4.1) sier at: ”God kvalitet innebærer at elevene opplever mestring, lærer, trives sosialt og utvikler kompetanse til å delta og bidra i samfunnet.” Her savner jeg ‘trygghet’ som grunnsteinen for både mestring og læring. Denne manglende vektleggingen av trygghet fører til en konklusjon som jeg mener er lite hensynstakende for de minste elevene.
Trygghet er ikke ensbetydende for en førsteklassing og en åttendeklassing. For de minste er det å gå på en skole i sitt kjente nærmiljø, hvor de treffer få nye fjes, men er sammen med andre de kjenner fra barnehagen og bomiljøet, trygghetsfremmende. For en tenåring er trygghet langt mindre knyttet til nærmiljøet, men til tilhørighet og anerkjennelse i flokken. Tenåringer hører til i mange flokker, som idrettslag, korps, dansestudio, gamingsklynger og selvfølgelig klassen og skolen. Skal en lærer kunne bidra til hver elevs opplevelse av trygghet, er deres relasjon avgjørende. Mobbing tyder på at relasjonene kan og bør bli bedre. Spørsmålet er da om de små fagmiljøene på Berg/Efteløt har gitt utsalg i høyere mobbetall enn gjennomsnittet for alle kommunale skoler. Hvis ikke, hvordan vil nedleggelsen av de små bygdeskolene gi lavere mobbetall og bedre lærer-elev relasjon i alle skolene. Kd bør opplyse om tendensen på Berg/Efteløt.
Nedleggelsen av barneskoler har størst innvirkning på opplevelsen av trygghet for de minste barna. Om man tar hensyn til det vil omstruktureringen først skje på ungdomsskolenivå. Vi vet at de samme demografiske endringene treffer ungdomstrinnene om syv år. I løpet av de syv årene kan man utarbeide mer gjennomtenkte løsninger for strukturen av barneskolene. Da ville man ha tid til å ta i betraktning de pedagogiske fordelene som små nærskoler og aldersblandet undervisning har. Forskningen er ikke entydig i sine konklusjoner. De som er positive til små nærskoler nevner sterkere relasjon mellom lærer og elev og at læreren har bedre kjennskap til de lokale samfunnsforholdene. Aldersblandet undervisning blir i høringsdokumentet ensidig negativt omtalt. Deler av forskningen trekker frem sosial læring som en kjærkommen, gratis læringseffekt. Med sosial læring menes det at de yngre lærer av de eldre. Læringseffekten er stor for både de eldre og de yngre.I den alderstrinnbaserte barneskolen opplever en del elever å miste noen faglige masker underveis. Dermed blir de faglig ‘på hæla’ i ett eller flere fag. Ved aldersblandet undervisning er det lettere å ta igjen det tapte på en mer selvfølgelig og ikke-stigmatiserende måte.
Kommunen omtaler sitt eget dokument som grundig og kvalitetssikret av hele ledergruppen. Min opplevelse er at dokumentet utgjør en heller ensidig argumentasjon for nedleggelse av bygdeskolene enn en balansert belysning av fordeler og ulemper som beslutningsgrunnlag for våre politikere.
Jeg sitter igjen med inntrykket at kommunen anser det lettere å legge byrden på deler av befolkningen enn å konfrontere sterke fagforeninger. Nå er jeg en varm tilhenger av fagforeninger som beskyttelse mot hensynsløse arbeidsgivere, men det er ikke tilfelle her.
