Nevn meg et land som bruker mer ressurser på sine distrikter enn Norge.
Jeg har brukt en måned av sommeren til å sykle fra Tromsø og hjem til Kongsberg. Underveis har jeg snakket med mange, ikke minst utlendinger. De syns først og fremst at Norge er wunderschön, wonderful, splendide, men i neste setning kommer: ‘og hvilken infrastruktur’. Folk er rett og slett ‘astonished’ over at det går veier, busser, båter eller tog til det de oppfatter som ‘the middle of nowhere’. Når du da hinter om NRKs 113-serie, om luftambulanse og redningshelikopter og universiteter i distriktene, lurer de på om du er skrytepave.
Akkurat. Kan det være at de norske distriktene tar alt dette for gitt? At det er at den norske, svært så sosialdemokratiske modellen sikrer et raust offentlig tilbud av grunnleggende samfunnsfunksjoner over hele landet?
Hvordan er det mulig, spør disse interesserte og beundrende utenlandske turister. Hvordan når de få menneskene som bor her ut med sine krav? Og jeg forklarer dem det norske valgsystemet. At en stemme i Finnmark teller nesten dobbelt så mye som en stemme i Oslo fordi et stortingsmandat ikke bare bestemmes ut fra valgdistriktenes innbyggertall men også ut fra deres areal. Jeg gir dem en forenklet innføring i hva utjevningsmandater gjør for distriktene. Når jeg så sier at det i forbindelse med stortingsvalget pågår et ‘distriktsopprør’ forstår de ikke helt. Jeg snakker om fraflytting og nedleggelse av grendeskoler. At det er alltid noen som føler seg oversett når et nytt regionsykehus skal bygges. At kommuner med noen få tusen innbyggere er slått sammen. At antall fylker er blitt til halvparten så mange regioner. At antall gårdsbruk går ned. Jeg ser at det ligger på tunga deres: ‘Natürlich, das haben wir schon vor über dreissig Jahren gemacht’’. Men så holder de igjen.
‘Hvordan gjør dere det hos dere’ spør jeg. Franskmannen er ivrig og forteller at Macron har satt ned et utvalg som skal se på en mer proporsjonal fordeling av mandatene. Altså i retning av det vi har. Men Macron setter en absolutt grense ved 15 prosent av mandatene. Franskmannen tror ikke det går gjennom. Så storsinnet er nok ikke områdene med stor befolkningstetthet i Frankrike. Tyskeren mumler litt om delstatene som egentlig skulle ha stor frihet, men pengene blir jo fordelt sentralt. Engelskmannen har stemt mot Brexit og vil ikke uttale seg mer.
Distriktene våre er litt det Skottland er for Storbritannia, sier jeg. Langs kysten drives en oppdrettsnæring som skaffer Norge enorme eksportinntekter. Og fiskeri er den nest største næringen her til lands. Men det bor jo nesten ikke folk her sier de. Ja, sier jeg, det er få hender som skaper enorme verdier. Og så henter vi fremmedarbeidere for de arbeidsintensive prosessene. De måper. Ja, for å være konkurransedyktig, føyer jeg til. Og da nikker de forståelsesfult.
Toget er litt forsinket og den tyske turisten er litt redd for at han ikke skal nå bussen sin til neste avkrok. Jeg kan berolige han at bussen nok vil vente på toget. Slik gjør vi det her i distriktene sier jeg. Vi er fleksible.
Norge er allerede annerledeslandet i Europa. Det er en grense for hvor annerledes vi kan være før vi faller utenfor det gode selskap som sikrer vår rikdom og velferd.
