Uten våpen ingen fred

For oss som aldri har opplevd krig er det fort gjort å ta friheten som en selvfølge, som en vedvarende tilstand. Det er temmelig historieløst. Fred er en kontinuerlig prosess som enhver borger bør engasjere seg i. For fred, og trygghet om at freden kan bevares fremover gjennom målbevisst innsats, er fundamentet for vår frihet som nasjon og som individ.

En suveren stat organiserer sitt samfunn etter selvvalgte regler og i henhold til de verdiene den stiller seg bak. Det skaper rommet hvor vi borgere kan oppleve vår frihet. Om staten ikke evner å håndheve sin selvvalgte samfunnsorden mot aggresjon innen- eller utenfra, har ikke borgerne reell frihet. Det er først når vi kan være trygge på at systemet fungerer, at vi er frie. 22. juli-terroren har så smertefullt illustrert at selv Norge kan svikte i å sikre den orden vi selv har definert. Terroren frarøvet ikke bare de som døde sin frihet, men også de som kom fra det med varig men. Det er beundringsverdig at så mange av dem har fortsatt å engasjere seg videre i politisk arbeid. Langt mer usynlig er de som er blitt skremt bort fra sitt engasjement, de som ikke blir kvitt skrekken og angsten. Vi kan ikke være individuelt ansvarlig for menings- og ytringsfriheten som er frihetens fremste bærebjelke.  Det er statens ansvar å trygge den.

På samme måte skal staten beskytte oss mot aggresjon utenfra. Det kan gjøres gjennom innsats på mange områder. Ett av dem er et nasjonalt militært forsvar. Andre er blant annet deltakelse i internasjonale fora hvor lover og regler blir utformet i et fellesskap av nasjoner. Kulturelt og økonomisk samarbeid over landegrensene bidra til større forståelse og respekt for hverandres løsninger og dempe følelsen av ulikhet. Barentssamarbeidet var et godt eksempel på det.

Det er lite troverdig at et norsk nasjonalt forsvar alene skulle være i stand til å stanse et militært angrep fra en stormakt. Derfor har Norge sluttet seg til NATO. Den tyske invasjonen i 1940 illustrerte vår avmakt til de grader. Derfor fikk nazistene innført sin samfunnsorden her til lands. Det var ufrihet for borgerne. 

Den suverene staten Island har ingen stående hær og knapt et nasjonalt forsvar. Islendingene har riktignok noe luftvern og en kystvakt som også i fredstid beskytter landets fiskeressurser. Men Island er desidert ikke uten forsvar. Landet er aktivt NATO-medlem og bruker sin strategiske posisjon til å sikre seg mest mulig beskyttelse gjennom NATO. 

I motsetning til andre fredstiltak har det pengeslukende og tilsynelatende overflødige forsvaret ikke lov å svikte når vi først trenger det. Svikter forsvaret, mister vi vår frihet i en jafs og vi borgere blir tvunget til å leve etter verdier vi ikke stiller oss bak. Å være uten forsvar gjør vår individuelle frihet hul og gir grunn til konstant bekymring hos hver av oss. Denne redselen hemmer oss og begrenser vår individuelle frihet.

I den grad vårt forsvar har troverdig evne til å motstå enhver aggressor, kan det sikre oss fravær av krig. Men fred er mer enn fravær av krig. Fred er trygghet på at vi skal kunne leve fritt etter den samfunnsorden vi selv har valgt. Veien dit går gjennom samhandling med de vi ser på som potensielle aggressorer. Å skape gjensidig kontakt og avhengighet øker forståelsen for hverandre og reduserer faren for at en mektig nabo skal ta i bruk sin overmakt. Innbyrdes avhengigheter mildner spenning.

§4 The Parties will consult together whenever, in the opinion of any of them, the territorial integrity, political independence or security of any of the Parties is threatened.

NATO-fellesskapet er ikke uproblematisk av flere grunner. Til tross for hederlige formuleringer i traktaten, agerer NATO først og fremst som en militær aktør. Videre oppfattes traktatens §4  ‘én for alle, alle for én’ til tider som ‘USA for alle, alle for USA’ når alliansens trusselvurdering og strategi domineres av amerikanske synspunkter. Det bør være måte på i hvilken grad alliansens interesser kan trumfe vår nasjonale trygghet. Bjørnar Moxnes formulerte dette særdeles godt i Dagsnytt 18 (fra 21:22) i anledning treningsoppholdet til amerikanske bombefly i Norge. Og oberstløytnant Tormod Heier bekreftet utfordringen ved å sikre oss amerikansk militær støtte uten å provosere Russland.

Fred er ingen selvfølge. Trygghet bygger langt mer på  gjensidig respekt og forståelse enn på enighet blant potensielle fiender. Det er på høy tid at den vanlige borger engasjerer seg langt mer i spørsmålet om hvordan staten skal verne om vår frihet. Så langt føres denne debatten i begrensede miljøer hvor NATO-dogmatisme og motstand mot norsk våpenproduksjon dominerer på hver sin side.

Det finnes ingen fasit på hvordan fred bevares. Freden må kontinuerlig skapes gjennom langt mer enn bare militær maktbalanse. Samtidig viser historien at vesentlig ubalanse av militær makt er en sikker vei mot krig. Norsk våpenindustri er avgjørende viktig for norsk forsvarsevne.