Et likhetstegn til besvær

Ifølge nrk.no ber lærer og forsker Anine Kierulf sine lærerkolleger fortsette å vise fram Muhammed-tegninger. Hennes formuleringer er nok mer preget av at hun er jurist enn lærer. 

Ytringsfriheten er retten til å ytre sin mening uten å bli straffeforfulgt, selv om ytringen kritiserer makten. Den juridiske grensen går ved ærekrenkelse og diskriminering. Mitt inntrykk er at rettspraksis tilsier at man kan gå svært langt i sine ytringer uten å få en rettslig reaksjon. Det er vel det vi sliter med når kommentarfeltene kan inneholde ønsker om at folk var blitt drept uten at det får juridiske konsekvenser. At slike ytringer skremmer noen fra å delta i den offentlige debatten og engasjere seg i samfunnet er hevet over enhver tvil.

Ytringsfriheten beskytter deg mot straffeforfølgelse. Den beskytter deg ikke mot den ulovlige volden som vi kaller terror. Terror er nettopp den avmektige fundamentalistens ransforsøk på makt gjennom å spre frykt. Å frykte terror er en helt forståelig og naturlig reaksjon. Myndighetene gir oss individer anbefalinger i de tilfellene de vurderer økt fare for terror. Som samfunn setter vi inn store ressurser mot terrortrusler. Det virker klokt syns jeg.

Anine Kierulf sier – om nrk.no siterer henne riktig – at “Å gi etter for den type frykt, er det samme som å si at terroristene vinner.” Denne formuleringen er så unyansert at den blir feil. Det går selvfølgelig fint an å undervise fullgodt om ytringsfrihet og karikaturstriden uten å vise selve Muhammed-karikaturene. På samme måte kan det undervises om Palmemordet uten å vise bilder av mannens lik i en blodpøl. 

Selvfølgelig fordømmer jeg halshuggingen av den franske læreren og angrepet på Charlie Hebdo selv om jeg ikke går rundt i skjorte med Muhammed-kariktaturmotiv. 

Å vise fram selve karikaturene kan lett virke mot sin hensikt. En gris med mennesketrynet framkaller neppe noe særlig reaksjon hos norsk ungdom med ‘motherfucker’-vokabular. Du er nødt til å sette deg inn i mange temaer for å forstå tegningen som makt- eller religionkritisk. 

Religiøs makt har en lei tendens til å kreve enerett på sannhet. At denne religiøse makten misbruker de troendes lojalitet, finnes det svært mange historiske eksempler på. Først i 1992 erkjente den katolske paven at Galilei hadde rett i sin vitenskapelige påstand at sola var solsystemets sentrum. Der jeg er vokst opp erklærte biskopen så sent som i 1958 at å stemme for et bestemt parti ledet til evig fortapelse.

Den smittebærende grisen er symbol for urenhet i flere religioner. Historisk sett har det en mening som ikke nødvendigvis er så lett å forstå for de som er født under Helsetilsynets beskyttelse.

Også i jødisk religion og noen kristne trosretninger var det forbudt å fremstille eller tilbe bilder av gud. Spor etter det finner vi fortsatt i de ti bud: Du skal ikke misbruke Guds navn.  I reformasjonstiden – det 16. århundre –  førte dette til ødeleggelse av mange kunstverk og gjenstander med gud- eller helgen-motiv. Polariseringen ga grobunn for Åttiårskrigen som herjet i de daværende rikeste deler av  Europa.

Satiren i Muhammed-karikaturene forutsetter også kunnskap om fellesskapet mellom jødisk kristen og islamsk lære og at de har utviklet seg i ulikt tempo. Den dag i dag finner noen få – ikke nødvendigvis de mest troende – rot for fundamentalisme i hver av disse religionene. Alt dette lar seg ikke formidle i en skoletime.

Selv med denne kunnskapen, kan terroren mot de som kommer med disse ytringene på ingen måte forstås eller godtas. Vårt siviliserte samfunn besvarer den gjennom en rettsprosess som respekterer de verdiene som demokratiet krever. At det samme samfunnet ikke strekker til i det forebyggende arbeidet mot slike handlinger er også rimelig tydelig. Ikke minst gjøres alt for lite med den sosiale grobunnen – les gjerne avgrunnen – som kan gjøre utenforskapet til motivasjon.