‘Arbeidslivet krever endring’ er tittelen på rådmann Wenche Grinderuds leserinnlegg i LP 15.11.2019. Jeg har spurt meg om hun kunne ha formulert denne selvfølgeligheten på en mindre provoserende måte.
Jeg vet ikke om noen land som har lykkes bedre med samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker enn nettopp Norge. Fleksibiliteten har vært stor på begge sider. Grunnen til det er forståelsen at respekt for hverandres krav er gjensidig motiverende og gir de beste resultatene over tid. Den som føler seg forstått strekker seg. Den som føler seg forsmådd, vegrer seg. Det kan neppe være tvil om at ansatte i barnehage og helse og omsorg i Kongsberg har strukket seg langt over tid, og stort sett i det stille.
Grinderud bruker mye av sitt innlegg på å dokumentere ‘endring’. Hun skriver om sin første mobil og om spritstensilatoren. Spritstensilatoren vekker forøvrig følelsesladde minner om min aktive deltakelse i 68-tallets solidaritetsbølge. Det var en kamp om å få tatt sin argumentasjon på alvor. I dag blir argumentasjon heller ‘håndtert’ enn tilbakevist.
Våger hun å ta fagfolkenes risikoanalyse som utgangspunkt?
Det merkelige er at kommunens øverste sjef ikke spanderer et ord på endrede faglige krav. Kravene til barnehage, skole og eldreomsorg i 2020 kan ikke sammenliknes med de fra 1993. Som hun skriver gir teknologien henne muligheten til å styre Kongsberg kommunes systemer fra sin smartphone. Det er her hun har misforstått. Hvis jobben som rådmann i 2019 var underlagt de samme kravene som i 1993, ville den teknologiske utviklingen ha gjort det enkelt for en polakk med bachelor i økonomi og ledelse å gjøre jobben som rådmann i Kongsberg på deltid fra Krakow til en brøkdel av rådmannslønnen. I dag er imidlertid hennes oppdrag voktst til blant annet å skape en kommune som tiltrekker seg ressurssterk arbeidskraft og ditto skattebetalere. Vi må fastlå at hun så langt har feilet der. Tendensen er at helsepersonell søker seg vekk fra Kongsberg kommune. Så klart jeg karikerer her, men ikke mer enn det Grinderud insinuerer i forhold til fagkunnskap, erfaring og nærhet til brukerne som de ansatte innehar.
Innser hun virkelig ikke at ‘risikoanalysen’ til rådmannens ledergruppe og de kommunalt ansatte som er nærmest brukerne vil være helt forskjellig? Våger hun å ta fagfolkenes risikoanalyse som utgangspunkt og så konfrontere dem med de økonomiske begrensningene for å komme til en god løsning? Neppe.
Vi vet faktisk at utfasing av ufrivillig deltid som i dag florerer i både barnehage-, skole og omsorgsektoren, medfører at ansatte strekker seg lenger og at vikarbehovet går ned. Våger hun å ta konsekvensen? Eller er det lettest å begrense sin risikoanalyse til å bøye seg over excel-arket i begrensede, likesinnede fora på møterom langt unna brukernes virkelighet?
Jeg forstår at siste setning er provoserende og nedsettende i forhold til hva ledelse kan være. Det er bare å vise oss hvilke parametere hennes omtalte risikoanalysen skal spore. Så får vi se hvem av oss som må skynde seg til skammekroken.
