Kongsberg Gruppen har fått en eventyrlig ordrereserve. Land etter land skal ha NASAMS, og milliardkontraktene strømmer inn. Anledningen til kjøpene meldes ofte å være «den endrede sikkerhetssituasjonen». At jubelen står i taket hos KG, er ikke vanskelig å forstå. Hvordan ser det ut på den andre siden av kontraktene?
Jeg velger å ta Belgia som eksempel. Det er landet jeg er født og oppvokst i, og jeg har fortsatt god kontakt med samfunnsutviklingen der. Kontrakten med Belgia er på ti milliarder kroner. Altså fire ganger Kongsberg kommunes budsjett. Hvorfor sammenligne med Kongsberg kommune, vil du si? Jo, det er et viktig poeng: For da blir det ti milliarder kroner mindre å bruke på tjenester som for eksempel de belgiske kommunene leverer. Er det noen sak, vil du kanskje si, det er jo mange kommuner i Belgia. Vel, situasjonen er slik at den føderale koalisjonsregjeringen i Belgia har problemer med å bli enig om hvor de skal spare inn ti milliarder. Og da snakker vi ikke om norske kroner, men om euro, altså mer enn ti ganger så mye som det de vil bruke på NASAMS. Disse innsparingene er nødvendige for å sikre et budsjett som holder seg innenfor de marginene som EU-normen tilsier. Overskrider man disse normene, går det fort ut over landets kredittverdighet, og da fyker renten på statsgjelden opp. Belgia er et land med enorm statsgjeld og ligger, med en statsgjeld på 109,1 % av landets BNP, på fjerdeplass i Europa. Nettopp «den endrede geopolitiske situasjonen» gjør særlig landets eksportinntekter mer usikre. Gjeldsproblematikken kan altså fort bli en selvforsterkende mekanisme. Heldigvis har EU innført en regel om at ekstrautgiftene til nasjonal sikkerhet blir holdt utenfor regnskapet for ansvarlig budsjettering. Men det må likevel skaffes penger til å betale KG. Vel, Belgia ser til Trump og kutter bistand over en lav sko. Det gjør også Nederland og andre NATO-land som også har kjøpt NASAMS. Tanken er vel at når vi ikke har penger nok, bør vi først og fremst bruke det vi har på oss selv. Litt kortsiktig kanskje, for økt ulikhet i verden vil ikke akkurat dempe migrasjonsstrømmen. Som sagt er NASAMS-innkjøpet en dråpe i havet, men dråpen kommer altså på toppen av de 10 milliarder euro som partiene ikke blir enige om hvor skal spares. Noen vil kutte i pensjoner og sosiale ordninger, men blir stoppet av dem som vil redusere overføringene og skattelettene til næringslivet og vice versa. Etter alle solemerker blir det både-og, men likevel ikke nok til å dekke inn alle de ti milliardene.
Nå er vel de færreste interessert i hvordan belgierne har det, men løsningen er symptomatisk for de landene som investerer i våpen på grunn av «den endrede sikkerhetssituasjonen».
Ser vi på det vi kaller den vestlige verden, har statsgjelden vokst til uforståelige høyder. Det er grunn til å frykte at flere land i overskuelig fremtid ikke lenger blir i stand til å betjene sin gjeld. Det lar seg gjerne løse gjennom pengeoverføringer – altså nye lån – bevilget av IMF, Det internasjonale pengefondet, som selv henter sine inntekter fra kvoter som medlemslandene betaler. Når flere land får problemer med å betale avdragene på sin gjeld, blir bidragene til IMF etter hvert mindre, og utviklingen blir selvforsterkende. Til slutt blir man nødt til å trykke på den økonomiske RESET-knappen.
RESET-knappen heter krig.
En krig nullstiller økonomien på et vis. Verdiskapingskjedene kollapser. I et slikt perspektiv blir det lettere å forstå at Stoltenberg satte Oljefondets etikkråd på pause. Og det bestilte forslaget til nye etiske retningslinjer for fondet kan forstås som et særdeles fremsynt økonomisk grep: Mens de fleste aksjene, og dermed Oljefondet, vil miste omtrent all sin verdi, er det neppe tvil om at verdikjeden for nukleære våpen vil stige voldsomt i kurs, noe som kan redde nettopp Oljefondet og de fremtidige pensjonene.
Selv gremmes jeg over kynismen og mangelen på moralsk ryggrad. Samtidig er demokratiets mekanisme så simpel at den som tar fra folk, lett mister makten til fordel for dem som lover mer himmel på jord. Til det trengs det ingen forklaring. Den politiske avmakten hos dem som styrer, vokser når politikerne ikke lenger klarer å formidle sine langsiktige mål og virkemidler på en troverdig måte.
I et slikt perspektiv er det ikke Russland som er vår fremste fiende, men vårt eget økonomiske system og hvordan verdens ledere håndterer det. I stedet for å tvinge vårt overforbruk ned på en kontrollert måte, styres det med fare for en brå kollaps og satsing på å stå opp av asken. Det butter mot alt jeg har av moralsk fundament: menneskeverdet og likeverdet. Hvem skal jeg gi min stemme til da?
