Kongsberg er tuftet på teknologi og bare på teknologi. Sølvet i seg selv skapte ikke byen. Teknologien, den anvendte kunnskapen for å hente ut sølvet brakte folk – teknologer fra Tyskland og arbeidere fra distriktene – hit. Det er teknologien som var grunnlaget for arbeidsplassene. Det ga vekst som igjen ga rom for annen næring, utdanning og kultur.
Det var den tyske bergverksteknologen Joachim Andreas Stukenbrock som tegnet kirken, dette kulturikonet som vi er så stolte av i dag, og han bygde den i stein i tråd med sin hjemlige byggeskikk. Tyskeren Gloger bygde et orgel. For også å bygge orgel forutsetter teknologi. De var så teknologisk overlegne, disse innvandrere, men delte sin kunnskap. At den første høyere utdanningen innen bergverk i Europa ble lagt til Kongsberg, er nok et bevis på at teknologi er byens hjerte og nyrer. Det bidro vesentlig til å utdanne nordmenn til å bli bergverk-teknologer. Uten teknologi hadde Kongsberg vært en bygd.
Hver gang det har vært nedgangstider, er det satsingen på teknologi som har brakt byen ut av bølgedalen. Fra bergverk til geværfabrikk med internasjonalt renommé, til Kongsberg Våpenfabrikk, og til et vell av bedrifter som har erobret verden på grunn av nettopp sin teknologi. Varemerket Kongsberg er verdenskjent på grunn av de høy-teknologiske løsningene som er skapt her. Her i vår by. Det er vår by-identitet og preger samfunnet også utenfor teknologiparkens port. Alt annet er kommet i dragsuget av teknologien.
Auraen av tilsynelatende direkte demokrati kan ikke frikjenne de politikere som har bygget sin makt på å splitte befolkningen.
Å flagge universitetsby som Kongsbergs identitet er å villede. Kongsberg tekniske aftenskole hadde den klare hensikt å utdanne folk i yrkesfag som gjorde det mulig å betjene denne teknologien som var brakt til oss. Aftenskolen vokste til yrkesskole og senere høyskole, nå universitet. I dag tar masterkandidater innen system engineering deler av sin utdanning gjennom utplassering i våre høyteknologiske bedrifter.
Mange har startet sin yrkeskarriere som lærling i Kongsberg Våpenfabrikk og dens etterfølgere. Dagens fagskole er sterkt knyttet til den høyteknologiske industrien som vi fortsatt har. K-tech, eid av våre industrilokomotiv søker i dag 33 lærlinger. Våre teknologibedrifter er viktige nervetråder for våre utdanningsinstitusjoner.
Hvordan har vi kommet i denne situasjonen at vi må avklare vår identitet som teknologiby? Svaret er at higen etter lokal makt har ført til alvorlig selvskading for vår by og vårt samfunn. Det er helt i orden å være uenig i politiske veivalg, men måten denne uenigheten fremmes på er ikke likegyldig. Veien til makt har vært sterkt personfokusert. Mennesker som har brukt mye av sin ungdom og voksne liv på lokalsamfunnet er blitt stemplet for å drive personlig karrièrejag. Kongsberg kommunes partner i KKP er langt på vei blitt hengt ut som kjeltring. Alt var tillatt for å smusse til meningsmotstanderens renommé og ettermæle. Å bygge sin makt på å splitte folket er en eldgammel metode som først ble satt ord på av den romerske diktatoren Caesar: Divide et impera – splitt og hersk.
Lite har skjedd i den forrige valgperioden. Bykjernen som skulle bli en perle ligger mer forlatt enn noen gang. Politikere vil tvinge næringsfolk i bestemte lokasjoner men tillater samtidig enda et kjøpesenter som drar folk vekk fra bygatene. De samme politikerne har nå solgt et velfungerende samfunnshus til ‘profitørene’ fra noen år tilbake.
Næringslivsledere pleier å være svært tilbakeholdne når det gjelder lokalpolitikken. Flere ganger har de følt det nødvendig å mane til ro og orden. Det er sterke signaler.
Skiltsaken er et godt bilde på hvordan de senere årenes politiske aktivisme har splittet folket. De som har forårsaket denne splittelsen, prøver nå å løpe fra ansvaret for å holde Kongsbergs identitet gjennom nærmere firehundre år, i hevd. Auraen av tilsynelatende direkte demokrati kan ikke frikjenne de politikere som har bygget sin makt på å splitte befolkningen. Det befester bare splittelsen.
