Det er gått to dager siden alle de flotte ungdommene og barna streiket og demonstrerte mot klimakrisen. Euforien som mange av oss følte fredag den 22. mars begynner så smått å gå over til ettertanke. Til svært blandede tanker og følelser.
De demonstrerte mot oss, de voksne. Fordi vi har begått den verste unnlatelsessynd et menneske kan tenke seg – å ikke ta hensyn til barna. Slik gjør man ikke. Et hederlig voksent menneske som har satt barn til verden, vil sette alt inn på å overlevere gården eller verden eller tilværelsen i en litt bedre skikk enn den man selv arvet. Dette har vi ikke klart. Det gjør fryktelig vondt.
De er redde. De smilte og lo og ropte i takt og svingte med knyttnever og plakater, og det var litt moro. Men innerst inne er de redde. Det gjør enda vondere at de er redde, for det har de all grunn til.
Da Greta Thunberg talte foran verdenslederne i Katowice i desember 2018 sa hun at hun ikke ville ha noe av håpet deres. Hun ville de skulle få panikk. Selv hadde hun som barn gjennomgått en dyp depresjon over flere år, før hun endte med å bli den som satte i gang skolestreik for klimaet. Og veldig mange av de mest reflekterte av disse ungdommene er svært redde.
Det er ikke noen god følelse å vite at barna våre er redde.
Det er flere som er redde. David Wallace-Wells er en amerikansk journalist som kom med en bok ganske nylig, den heter «The Inhabitable World» og inneholder en samling av skremmende fakta om klimaforverringen. Han sier at vi må bli redde. Veldig redde. En tysk sosiolog som heter Heinz Bude, ga ut «The Society of Fear» i 2017. Astrid Hygen-Meyer intervjuet ham da han var i Bergen for ikke lenge siden, og han sa da at vi lever i et fryktens samfunn. Også i vår del av verden er det nå slik at for første gang på hundrevis av år kan vi ikke regne med at barna får det bedre enn foreldrene når de blir voksne. Man er ikke lenger garantert en god jobb selv om man tar høy utdannelse, og man er ikke garantert høy nok lønn til å leve av den selv om man får jobb. Og i tillegg har vi klimaforverringen. «Verdensfrykten» var tittelen på foredraget han holdt i Bergen.
Den amerikanske filosofen professor Martha Nussbaum har også skrevet bok om «The Monarchy of Fear». Hun har sett denne frykten øke blant studentene, særlig etter at Trump kom til makten. Det første han gjorde som president var jo å snu ryggen til fellesdugnaden mot klimaforverring.
Det er ikke noen god følelse å vite at barna våre er redde. Derfor er følelsene over skolestreiken mot klima så doble hos flere av oss. Følelse av utilstrekkelighet, følelse av frykt – for mange av oss har vært redde lenge. Følelsen av en smule skam, det er ikke moro å bli irettesatt for omsorgssvikt av den neste generasjonen. Alt dette blandet med stolthet og optimisme over det som skjedde på fredag. Fryden over å se så mange elever fra Kongsbergskolene med plakater samle seg foran rådhuset og marsjere i gatene.
Lykken over at ja! Nå skjer det noe stort! Ungdommen sier fra!
Mange av de unge har gitt uttrykk for at det verste som kan skje, er at de blir klappet på skuldrene av de voksne som sier «så fint at ungdommen engasjerer seg» og at det ikke skjer noe mer. Det er lett å skjønne. Man redder ikke kloden med hjemmelagede papp-plakater hvis alt man oppnår er klapp på skulderen for god oppførsel.
. Man redder ikke kloden hvis alt man oppnår er klapp på skulderen for god oppførsel
Vi må anerkjenne frykten. Vi må være med i frykten, dele den, alle sammen. Slik at frykten kan munne ut i handling. Vi er i ferd med å ødelegge kloden vår, det er så enkelt som det. Så enkelt som det sto uttrykt på plakatene på fredag. Den som ikke blir redd da, fortjener svært liten respekt.
Frykt, i motsetning til angst, kan føre til handling. Og handling kan føre til håp. Paradoksalt nok er det slik at den Verdensfrykten som er skildret i de nevnte bøkene, ble snudd til et ørlite håp sist fredag, da neste generasjon filleristet oss voksne. Det var i alle fall handling.
Nå må vi ta frykten på alvor. Nå må voksengenerasjonen også handle. Vi har oppskriften, det er bare å sette i gang.
Vi har ingen planetB.
