Hvor vanskelig er egentlig ytringsfriheten?
Mitt dype ønske på denne grusomme ti-årsdagen er at det ikke blir flere ytringsfrihetskommisjoner, men at stortinget pålegger makts- og rettsapparatet å reagere langt klarere på de mange angrepene som har skjedd og skjer mot nettopp ytringsfriheten. Utsagn som ‘Han burde ha drept deg og’ og liknende som mange unge overlevende for 22. juli-terroren har blitt utsatt for, kan ikke oppfattes annerledes enn en oppfordring til vold og drap og oser av hat.
Også straffeutmålingen bør skjerpes i retning av pålegg om ‘samfunnsstraff’ – for et misvisende begrep. Altså en straff som går ut på å utføre målrettet samfunnsnyttig arbeid. En straff som går ut på å rehabilitere gjerningspersonen til alminnelig respekt for de verdiene vårt samfunn har valgt å bygge på: likeverd og meningsfrihet, gjennom å bli kjent med og bidra til et bedre sosialt miljø for dem de i utgangspunktet hatet.
Det neste og minst like viktige ønske mitt er at vi alle tar bryet med å reagere mot hatefulle og diskriminerende ytringer. La oss følge litt mer Deeyah Kahn metoden: Først lytte, så konfrontere. Det virker.
Vi trenger ikke flere ytringsfrihetskommisjoner. Ytringsfriheten er grunnlovsfestet og grensene er klare. Vi trenger at også disse alfa-personer som blant annet Kjersti Løken Stavrum og Anine Kierulf tar på seg slagstøvlene og står i kommentarfeltene der hatet dyrkes. Vi trenger dem å være konkret, der det skjer. Vi må gjerne spandere et sekretariat på dem, for de får det travelt. Vi trenger at akademia slutter å ‘heve seg over dette nivået’ men tar ansvaret for å konfrontere der det skjer. Å forfølge disse gjerningsmenn i kommentarfeltene vil trolig ha langt større effekt enn den evigvarende midlertidige bevæpningen av politiet.
Vi har i dag en statsminister som er ansvarlig for årlige overføringer til HRS i ytringsfrihetens navn mens AUF-ere og Arbeiderpartiet systematisk utsettes for trakassering og hat uten at det får noe konkrete konsekvenser. Det illustrerer hvordan makta har politisert ‘ytringsfriheten’ for å sikre seg nettopp videre makt, mens ytringsfriheten ble lovfestet for å sikre at alle kunne si makta imot uten å bli sanksjonert.
Vi har i dag en statsminister som anklaget regissøren av ‘Ways of seeing’ – teaterstykket som setter fokus på hvordan ekstremt tankegods har infiltrert maktapparatet – for å gjøre det vanskeligere å være politikere. Selv etter en knusende dom som stadfestet det motsatte, utelater statsministeren å si ‘unnskyld’ til regissøren. Det er å vanne grobunnen til de hatefulle ekstremhøyre ytringer og handlinger som PST i stadig økende grad ser som en trussel mot vår sikkerhet.
Vi må ikke bare aldri glemme, vi må aldri tie. Alle sammen.
