Man kan få inntrykk av at demokrati er noe som skjer hvert fjerde år og varer i noen uker. Da er det en kort men heftig kamp om mandater hvor det gjelder å få flere stemmer enn noe annet parti og valgdeltakelsen er helt irrelevant. Da blir det forlokkende å drive valgkamp etter prinsippene for en alminnelig salgskampanje: Finn den avgjørende målgruppen – vi vet nå at det er pensjonistene – og stryk den medhårs. Slik må det selvfølgelig ikke gjøres.
Det er i nyansene forskjellene mellom de politiske løsningene ligger.
Skulle du lese partienes program, vil du merke en helt annen seriøsitet. Da viser det seg at alle partier er for trygg oppvekst, omsorgsfulle helsetjenester, mangfoldig kulturtilbud og gode rammevilkår for næring. Det er i nyansene forskjellene mellom de politiske løsningene ligger. Det bringer oss til kjernen av det politisk styring skal være: Å balansere behov og ressurser på en bærekraftig måte. Politikk skal bøye samfunnet, ikke knekke det. For å få det til, er forståelse for politiske beslutninger i hele befolkningen viktig.
Demokrati er ikke selvgående. Det må stelles med hele tiden. Det er hver politikers ansvar å føre en engasjerende dialog med hele befolkningen. De må begrunne de valgene de gjør ved å skape innsikt i muligheter og konsekvenser. I tillegg må de gjøre det på en lettfattelig måte slik at alle kan forstå det. Det er med lokaldemokratiet som med skolen: Det må tilpasse seg brukerne. Det behøver ikke å være så vanskelig. La meg ta et eksempel.
Det er med lokaldemokratiet som med skolen: Det må tilpasse seg brukerne.
I Lp leser vi at det politiske flertallet har økt kommunens disposisjonsfond fra 15 til 75 millioner kroner i løpet av de tre årene de har styrt. Det er altså penger som er satt av slik at man har en reserve å ta av når det kommer trangere tider. Dette høres unektelig bra ut. Hvor bra er det egentlig?
75 millioner utgjør nesten 3,6 prosent av ett årsbudsjett (2,1 milliarder) for Kongsberg kommune. Slike formidable tall er ikke lett å få følelse med. La oss gjøre det om til privatøkonomi.
En fagarbeider har etter skatt omtrent 300 000 kr. Omtrent 100 000 kr går til husleie med strøm. Ifølge SIFO forbrukskalkulator har en enslig voksen uten bil et forbruk på ca 200 000 kr i året. Da er penga brukt opp. Skal 13000 kr settes på en sparekonto, må fagarbeideren enten kutte kostnader eller øke inntekten.
Av samme grunn bør en politiker som velger for å bygge opp disposisjonsfondet i rakst tempo, fortelle hvor pengene er hentet fra. Har man spart på vikarer i barnehage eller skole, eller har man droppet å ansette folk, eller er det innført innkjøpstopp? Først da kan vi bedømme om disposisjonsfondets vekst var til det gode eller ikke. Fagarbeideren kan selvfølgelig spare penger på å droppe tannlegebesøk, men er det lurt?
Neste vesentlige spørsmål er: Skal man sette penger på bok eller nedbetale gjeld? Kongsberg kommune har betydelig gjeld. Det politiske flertallet velger å betale så lite avdrag på lån som overhode mulig. Å betale mindre ville være en overtredelse av kommuneloven. Enhver skjønner at man her velger å skyve en betydelig og med årene økende risiko foran seg. Vi kan ikke ha det slik at kortsiktig politisk gevinst går på bekostning av kommende generasjoner.
Det er ikke slik at det er mulig å nøytralisere all risiko. Det vil alltid ligge antakelser til grunn for langsiktig økonomisk planlegging. Poenget mitt er at det er politikernes moralske plikt å opplyse innbyggerne om helheten i stedet for å velge et utsnitt av virkeligheten som setter dem i et forherligende lys.
