NRK reportasjen om selvmord er enda et produkt av en type journalistikk som overbelyser en flik av sannheten men utelater helheten. Barnevernet har vært den elskede skyteskiven. Nå er det det psykiske helsevernet. Denne typen journalistikk gjør seg i prestisjefulle konkurranser ut i verden men her hjemme bidrar den til å undergrave tilliten til noen av de vanskeligste tjenestene i vårt samfunn.
Overskriften ‘200 selvmord – lovbrudd i mer enn halvparten’ vekker umiddelbar indignasjon hos langt flere enn meg, vil jeg tro, uansett om de har opplevd at noen i deres nære krets har tatt sitt liv eller ikke. Selve utformingen av reportasjen stimulerer indignasjonen: Uthevede tekstbiter på åpne flater, hurtig pulserende lyd i TV-innslaget. Ethvert selvmord er ekstremt dramatisk, så her opplever jeg disse opphaussende effektene som overflødige, faktisk upassende. Eller er det alvoret i lovbruddene de skal fremheve?
Når to fakta – ‘200 selvmord’ og ‘lovbrudd i nesten halvparten’ – kobles så direkte sammen, er det ikke til å unngå at mange oppfatter dette som en årsakssammenheng. Er det slik? Reportasjen er nøye med ikke å si det eksplisitt.
“Pasient fikk akuttime. Først etter åtte uker skulle han kalles inn igjen, men behandler fant ham ikke i systemet. En grundigere sjekk viste at pasienten hadde tatt sitt eget liv.
Dette er ett av mange eksempler på alvorlige lovbrudd i behandlingen av psykisk syke.”
Jeg antar at lovbruddet ligger i de åtte ukene. Om det lovlige intervallet for ny innkalling ville ha forebygget selvmordet sier reportasjen ingenting om. Og nettopp der ligger kjernen i problematikken.
Svært mange av selvmordene i psykiatrien kan forhindres gjennom fysiske tiltak. Men det vil kreve så omfattende bruk av tvang og overvåking at samfunnet neppe kan akseptere den. At pasienten opplever slike tiltak som overgrep er vel mer enn sannsynlig. Når jeg hører politikere snakke om tvangsbruk i psykiatrien, så vil de ha den ned. Pårørende derimot vil ofte ha mer tvangsbruk, om det bare kan forhindre det fatale.
Det er dette dilemma behandlere står overfor i hvert tilfelle. Deres vurderinger bygger på faglig grunnlag og erfaring men inkluderer også avveininger om bruk av tvang og respekt for pasienten. Man behøver ikke å være helseekspert for å se disse opplagte problemstillingene.
Prosedyrene er viktige. Avvik fra prosedyrer må selvfølgelig håndteres og gjerne påpekes av media om så ikke skjer. At brudd på prosedyrer kan øke risikoen for selvmord er mulig. Det er den bevisste reduksjonen av helsevesenets kvalitet til bare prosedyreverket som jeg opplever som overtramp i denne reportasjen.
Jeg tror at alle som opplever at noen i sin nære krets tar livet sitt, stiller seg spørsmålet: ‘Hvordan kunne dette vært unngått’. Du går gjerne gjennom hele prosessen, og finner skyld hos deg selv, hos ytre faktorer og hos behandlerne. Det tar tid å innse at selvmord ikke skyldes knaggen eller beltet, men sykdom.
For oss som ikke er helsepersonell men muligens pårørende, er den vanskelige balansen mellom risiko og respekt, særdeles godt formulert av Bjørn Eidsvåg i ‘Eg ser’:
Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl,
men eg vil leva med deg.
Bra skrevet.