For en stund siden mottok mange av oss oppfordringer om å støtte Amnesty’s #StoppNetthets mot kvinner. Motivet for organisasjonens aksjon er klar: Hetsen kvinner bli utsatt for i sosiale medier er så truende og så krenkende at det kan skremme noen fra å delta i den offentlige debatten og engasjere seg i politikk. Derfor må hets på bakgrunn av kjønn være en eksplisitt grense i loven om ytringsfrihet, ifølge Amnesty.
Omtrent samtidig kommer det krav om å gjeninnføre en blasfemiparagraf for å forhindre hatske ytringer mot islam slik vi kjenner fra karikaturtegningene.
Det er interessant å se hvor forskjellig vi reagerer på disse rop om innsnevring av ytringsfriheten. Det kom så å si bare positive og oppmuntrende reaksjoner på Amnesty’s opprop. Det var først i Dax18 at jeg hørte de første motforestillingene. De var ganske saklige og dreide seg i hovedsak om at grensen som Amnesty etterlyser, allerede er inkludert i dagens lovgivning.
Qasim Ali som vil ha en ny blasfemiparagraf blir møtt på en langt mer aggressiv måte. Tittelen på Andreas C. Halses debattinnlegg i Aftenposten er betegnende: ‘Din overtro er ikke min straffelov.’ I en oppfølgende tråd på Fb blir det gjort et poeng av at Qasim har hele 41% av muslimene i Norge med seg i sitt krav. Det høres ut å være skremmende mange men er altså 1,6 prosent av landets befolkning. Det skal med andre ord ikke mye til før vi føler vår frihet ‘truet’ av islam. I vår selvgodhet og muligens historieløshet hopper vi lett over det faktum at det ikke er mer enn tre år siden blasfemiparagrafen forsvant ut av vår straffelov. Det var en lang prosess for Stortinget å komme til denne konklusjonen. En pittoresk detalj er at det så islam-kritiske Frp bidro til det siste for å holde paragrafen i hevd. Det var først da Muhammed-karikaturene kom at partiet snudde brått.
Hvorfor er det nettopp muslimer som nå ønsker seg blasfemiparagrafen tilbake? Minoriteter har gjerne behov for å bygge opp en felles identitet. Religiøs fellesskap er i denne sammenhengen et opplagt virkemiddel. Når da denne religionen blir angrepet og stemplet som ondskapens mor, er det temmelig forståelig at de går i forsvar. Vi må gjøre det klart at ytringsfriheten bidrar vesentlig til å kunne være både muslim og norsk.
Vi bør møte Qasim og hans meningsfeller med denne forståelsen i bakhode. Vi bør gi dem tryggheten for at vi virkelig står for livssynsfrihet i Norge og at deres religion ikke er truet, men at alle i Norge må holde seg innenfor de grensene som er satt av norsk lov. Vi bør forklare at konsekvensen av livssynsfrihet er nettopp friheten til å velge sin sannhet og at vi derfor ikke kan skjerme én sannhet. En slik tilnærming står selvfølgelig ikke i veien for religionskritikk, men gir den nettopp legitimitet. Meningsbrytning er veien til forståelse som gir grunnlag for tolerant samliv. Om vi ønsker å nå inn med vår argumentasjon, så må vi være villig til å lytte til de som mener noe annet enn oss, ikke sparke dem på skinnleggen. Noen forsøker å stemple en slik framgangsmåte som ‘selvsensur’. Det er å snu virkeligheten på hodet. Selvsensur forutsetter frykt. At det å gå i en dialog med Qasim om blasfemiparagrafens meningsløshet skulle være fryktbasert, faller på sin egen urimelighet.
Karikaturtegningene har forsterket ‘oss mot dem’-bildet men ikke bidratt til at islam viser forståelse og vilje til å holde seg innenfor lovene til vårt sekulære samfunn. Det har dialogen som foregår på mange plan i vårt samfunn. At moskeer har dannet et nytt nettverk og meldt seg ut av Islamsk Råd er et tydelig bevis på det.
Når både en religion- og en menneskerettighetsforkjemper roper om å justere grensene for ytringsfriheten, tyder det likevel på at vårt system ikke fungerer knirkefritt. Kan det være at mange opplever at ytringsfrihetens lovmessige grenser ikke håndheves slik vanlige folk forstår dem? Eller skal det være lov å krenke gruppen ‘troende’ men ikke gruppen ‘kvinner’ og vice versa?
Det finnes jo alltid noen som legger motiver bak andres ord, derfor følgende i klartekst: Jeg er mot gjeninnføring av en blasfemiparagraf. Jeg tar sterk avstand fra hets og trusler mot både kvinner og menn, muslimer og andre på og utenfor nettet.
