Da Poppe først snakket om å lage film om Utøya 22. juli, tenkte jeg: ‘Uff, dette kan bare gjøre ting verre.’ For når realiteten er så dramatisk, er det nesten umulig ikke å over- eller underdimensjonere den. Der tok jeg grundig feil.
Utøya-filmens effektive grep er ikke blod, ikke nærbilde av kuler som slår inn i kropper, men å ta oss med i følelseskaoset som disse ungdommene opplever i det sytti minutter lange terrorangrepet. Det går gjennom marg og bein å ane rådvillheten, fortvilelsen, redselen og dødsangsten disse unge menneskene gjennomlever mens skuddene smeller, noen ganger nærmere, noen ganger fjernere. Det skriker i deg: ‘Stopp, ikke gjør det, ta vare på deg selv’ når ansvarsfølelsen og omsorgsviljen gir et mot til å ta dumdristige sjanser i forsøket på å bistå andre.
Filmen gir deg en flik av den skjebnesvangre avmakten som disse unge menneskene har opplevd. Det å være prisgitt en massemorder og forlatt av samfunnet de hadde så stor tro på. Det sitter i kroppen når du går hjem, når du legger deg, og fortsatt når du står opp. Etterhvert tenker du på de som har mistet sine barn, sine søsken og venner der. Du tenker på de som overlevde. En slik opplevelse kan aldri slippe tak. I beste fall kan de lære å mestre den, slik at de kommer videre med sine liv. Og da klamrer du deg til at du vet noen har klart det.
Det viktigste i filmen vises ikke i bilder men som tekst: Utøyaterroren var et angrep på Arbeiderpartiet. Og på de verdiene dette partiet står for: Solidaritet og like muligheter for alle. På motsatt side av skalaen finner vi egoismen og den sterkestes rett.
Terroristens hat dyrkes stadig mer åpenlyst. Kuler er erstattet med sjikane og infam hets. For det kulene ikke klarte, var å drepe engasjementet. Svært mange unge mennesker bryr seg om samfunnet. Når du leser hva overlevende får slengt etter seg, for å tvinge dem til å tie om sitt samfunnsengasjement, bør du skjønne at tryggheten du føler i verdens beste land å leve i, kan veltes. Ingen forutså Utøyamassakeren.
Du og jeg må si et klart stopp, hver gang. Bare vi anstendige kan få nettrollene til å sprekke. Du og jeg må slå ring om de som blir forsøkt brakt til taushet. Du behøver ikke å være enig i alt de sier, men du må stå opp for deres ytringsfrihet. Det er ubehagelig å måtte gjøre det. Det er langt enklere å gå rundt det. Hvis ikke, blir veien rundt stadig lengre. Til slutt blir den uoverkommelig.
